Peter "Pappahjerte" Kihlman hatet barn. Så ble han far.
Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure? Hvem er det som frivillig gir slipp på friheten det er å være ungkar, bare for å bli slave av en tyrann i bleier?
Det var sånn han tenkte, Peter Kihlman, før han traff drømmedama og ble pappa. Nå er han samboeren til Christina og pappaen til Gustav (2 1/2). Og snart blir det babygråt i huset i Tjølling, Christina er høygravid med nummer to.
- Jeg var en klassisk ungkar. En selvopptatt fyr som prioriterte mine egne behov, og som hatet barn. Alle jeg kjente som ble foreldre ble merkbart kjedeligere, de droppet alt som var gøy bare for å henge med ungen, de ble helt oppslukt i de vrælende nurkene.
Selvfølgelig skulle han ikke bli en av dem.
- Så viste det seg at klisjeen stemte på en prikk. Jeg smeltet fullstendig da jeg fikk Gustav i fanget for første gang, det var akkurat slik folk hadde fortalt.
Lille Gustav kom i full fart etter et hastekeisersnitt, og det var Peter som tilbrakte de første timene med den vesle kroppen mens mamma Christina kom seg etter inngrepet.
- Å bli pappa kan ikke beskrives, det må oppleves. Det er faktisk helt sant.
Så frelst ble Peter av papparollen at han startet bloggen "Pappahjerte". I dag er bloggen en avNorges største, med mellom fem og sju tusen unike lesere daglig.
Det begynte med et innlegg til en konkurranse på nettstedet "Mammanett".
- Premien var en kul kaffemaskin som Christina ønsket seg, men siden hun allerede hadde vunnet noe annet på samme nettsted tidligere oppfordret hun meg til å skrive et innlegg for å få kloa i maskinen.
Peters innlegg kom rett fra levra.
- Jeg var rett og slett dønn ærlig. Jeg skrev om redselen min for å bli far, hvordan jeg hatet unger og hele den pakka der. I havet av alle mammastemmene syntes folk det var det befriende å høre en mann rope ut om den viktige papparollen.
Responsen var overveldende. I løpet av noen timer hadde innlegget oppnådd 10.000 "likes", og var blitt delt hundrevis av ganger.
- Det var helt utrolig. Plutselig var teksten min overalt. Jeg tenkte at hvis disse linjene hadde truffet spikeren så presist så hadde jeg mer på lager. Tanken om å starte en blogg fristet.
Etter å ha gått noen runder med seg selv bestemte han seg for å kline til. Bloggen ble realisert.
Høstsola skinner inn gjennom vinduene i det hvite skipperhuset på Husebyløkka i Tjølling. Det er her de bor, etter at de rømte hovedstaden for halvannet år siden. Peter plukker vekk noen leker fra kjøkkenbordet. Byr på kaffe i stilrene krus. De hadde snakket om det lenge, det å flytte nærmere hav og land. Vekk fra ståket og maset, vekk fra de endeløse køene til og fra.
- Vi satte passeren på kartet, og slo en 5-mils sirkel rundt Oslo. I helgene reiste vi rundt på rekognosering, prøvde å finne et sted hvor vi kunne trives som familie.
Men de fikk ikke den deilige, kriblende følelsen. Det var alltid noe å sette fingeren på, noe som ikke stemte. 12 mil unna lå Larvik og gjorde seg lekker. Den lille byen ved havet lokket på dem med varme sommerkvelder og sprellende makrell, fri natur og gode huspriser.
12 mil unna lå Larvik og gjorde seg lekker. Den lille byen ved havet lokket på dem med varme sommerkvelder og sprellende makrell, fri natur og gode huspriser.
- Christina er fra Larvik, og jeg hadde blitt kjent med byen via henne. Vi ble alltid i så godt humør hver gang vi var i Larvik, det var noe med den gode Vestfoldstemningen. Likevel tenkte jeg jo først at det var altfor langt unna Oslo.
Det var barnehagetilbudet i Oslo som ble det siste puffet de trengte for å flytte til Larvik.
- Gustav fikk omsider en barnehageplass, men det var stusselige greier. Hele barnehagen var omkranset av digre støyskjermer, og uteområdet var en bitteliten grønn flekk. Jeg følte instinktivt at jeg ikke kunne la sønnen min begynne der.
Leiligheten på Sagene ble solgt med god fortjeneste, og den vesle familien kunne henge postkassa på det hvite stakittgjerdet rundt et hus i Larvik. Kaoslivet i Oslo var erstattet med A4-livet i Larvik og de elsket hvert minutt av det.
Nå handler Peter kjøtt hos Abrahamsen, og kjenner at han blir mer og mer glad i Larvik.
- Jeg får en sånn skikkelig "feel-good" opplevelse når jeg rusler rundt i Larvik. Jeg elsker å småprate med folk i de forskjellige butikkene, og jeg synes det er en god stemning i byen. Jeg kjenner på den gode energien her.
Han prøver å bruke byen så ofte som mulig.
- Som innflytter vil jeg få opp den gode stemningen jeg opplever i byen. Det er altfor mange som snakker negativt om byen, de snakker om ukultur og sidrumpa politikere, men jeg føler ikke at det stemmer overens med virkeligheten. Det er kanskje fordi jeg er innflytter, jeg vet ikke, men jeg digger Larvik.
Hånda farer gjennom den mørke luggen. Han snakker opprømt om alle de hyggelige folka han treffer, om den lune stemningen han føler hviler over byen.
- Jeg har en misjon om å få opp Larviks-optimismen. Jeg vil få opp engasjementet! Vi må snakke Larvik opp, ikke ned. Selv er Peter fra Kolbotn, hvor han vokste opp som yngstemann i en søskenflokk på fire. Det var aldri aktuelt å flytte tilbake dit.
- Kolbotn? Nei! Larvik fristet mer. Her er Gustav det første barnebarnet, hjemme i Kolbotn er mamma og pappas tiende barnebarn på vei. Larvik er luksus for oss.
Peter kikker på klokka. Det er på tide å hente sønnen i barnehagen.
- Barnehagetilbudet i Larvik er fantastisk, de aller fleste får plass i sin lokale barnehage. I Oslo er ingen garantert plass i nærheten av der de bor, og mange må kjøre langt tur retur.
I Larvik kan de bruke tida på det som er viktig i livet, hverandre.
- Vi henger mye med hverandre og bruker byen vår, ja hele kommunen. Det er alltid så mye å finne på her, stadig nye områder å utforske.
"Det var ikke en krusning på sjøen, så vi tok sjansen på en tur ut til Svenner. Det var helt rått. Den turen var en bra bekreftelse at vi gjorde det rette da vi flytta til Larvik"
Utenfor husdøra står en liten plastbåt. Eller, det blir en litt for simpel betegnelse. For Peter er den beskjedne farkosten så mye mer, den minner ham på hvorfor han flyttet til Larvik.
- Når sjøen ligger blikkstille, og sola skinner.... Det blir ikke bedre enn det.
Blikket blir fjernt.
- Båten er liten, så det blir mest små fisketurer innaskjærs. Men husker du den siste helga i september? Helt vilt bra, det var ikke en krusning på sjøen, så vi tok sjansen på en tur ut til Svenner. Det var helt rått. Den turen var en bra bekreftelse at vi gjorde det rette da vi flytta til Larvik.
Han ser på Larvik med forelska blikk. Oppdager stadig nye steder å bli glad i.
- Salsås, for eksempel. For en utsikt! Det er blitt en ny greie det der, med å bestige Salsås, og det er jo supert. Sånt må vi ha mer av i Larvik.
Tekst: Tom Erik Andersen
Foto: Morten Rakke