Gjenbruk

Om ikke vi redder verden så...

Av Innflytteren

Dersom alle på jorden skulle hatt det samme forbruket som oss nordmenn, hadde vi trengt tre og en halv jordklode, har Worldwatch Institute regnet ut. Sett i lys av det, redder vi neppe verden bare ved å kjøpe brukt i stedet for nytt, sy om klær, fikse på utemøblementet og bruke det en sesong til eller la minstemann arve storebrors skøyter.

Selv har jeg alltid hatt interesse for gjenbruk, og den første store begivenheten familien tok del i som nyankomne innflyttere til Larvik var loppemarkedet på Østre Halsen. Det var nærmest for et eldorado å regne. Kommoden som står og skinner hvit i spann med badekaret på badet som vi var i ferd med å få rehabilitert, kom opprinnelig derfra som en unnselig umalt sak til femti kroner.

Det har slått meg hvor det blomstrer av kreativitet i min nye hjemby, ikke alt etter min smak, det er så, men det gjør noe med folk, tror jeg; de blir gladere kanskje og noen skaper til og med sitt eget levebrød som designere og håndverkere. Kanskje er det også et uttrykk for et ønske om å leve på en mer bærekraftig måte. La oss tro det.

Mine medborgere er i hvert fall i takt med tiden, nå er trenden gjenbruk og vedlikehold. Folk har blitt mer individualistisk i smaken og ønsker å finne sin egen stil gjennom å kombinere nytt og gammelt på en tidløs måte, er budskapet fra Lisbeth Larsen, kjent trendforsker og fagsjef hos malingsgiganten i nabobyen.

Et uttrykk for det er antagelig at Tanum gjenbruk har gjenåpnet, nå i regi av Frivilligsentralen. Det er litt av en smørbrødliste de presenterer på hjemmesiden sin. Jeg tror jeg skal ta meg en tur dit med et arvestykke av en stol med brukket ben, som står på loftet.

Og nytenkende mennesker tar i bruk de nye kanalene i sakens anledning: Mer enn åtte tusen fem hundre mennesker har meldt seg på Facebook-gruppen Kjøpe-Selge-Bytte-Gis-bort Larvik.

Forresten; da sykkelen min sto der med flatt dekk og gir som var i utakt, kjede og nav som ikke hadde fått allverdens stell, og jeg fikk det for meg at sykkelen var litt for tung og treig og siden dette inntraff samtidig som jeg rundet år og hadde fått en øremerket pengegave til en ny og lettere sykkel å klatre opp bakken med, fikk jeg det for meg at den gamle traveren skulle få hvile. Men hva skulle jeg velge? Egentlig var jeg sabla fornøyd med sykkelen. Så ved et innfall søkte jeg på sykkelreparatør Larvik på Google, og jammen fant jeg ikke en som hadde etablert et lite sykkelverksted som bigeskjeft bare et par kvartaler unna her jeg bor. Sykkelen ble som ny til en fjerdedel av prisen.

Nest etter loppemarkedet på Østre Halsen, var Munken et tidlig og hyggelig bekjentskap, om enn noe loslitt, særlig i de indre gemakker der våre barn skulle skifte. Og nå har noen jaggu begynt å gjenbruke Munken også. Det er Frivilligsentralen som har inntatt lokalene der nede, leser jeg. En slags ringen er sluttet, kan man kanskje si.