Grever av Laurvig

Larvik hadde 8 grever i perioden 1671 - 1817.

  1. Grev Ulrik Frederik Gyldenløve (1671 - 1704)
  2. Grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig (1704 - 1754)
  3. Grev Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig (1754 - 1762)
  4. Grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1762 - 1783)
  5. Arvetvist (1783 - 1785)
  6. Grev Christian Ahlefeldt-Laurvig (1785 - 1791)
  7. Gev Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1791 - 1805)
  8. Kongen av Danmark (1805 - 1817)

Grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig festet grepet om grevskapet i 1720-30 årene. Et utslag av hans pågående politikk var alle rettssakene mot bøndenes ulovlige hogst og byggingen av Fritsø provianthus som leverte matvarer og klær til bønder og arbeidere. Provianthuset var en torn i øyet på kjøpmennene i Larvik. I denne situasjonen forsøkte funksjonærene å stagge greven, men til ingen nytte. En indre splid blant funksjonærene gav dessuten greven større spillerom, men likevel var deres stilling langt sterkere enn i Gyldenløves tid.

I løpet av 1700-tallet utviklet det seg en praksis i grevens toppadministrasjon som kjennetegnes ved en høy grad av stabilitet og selvrekruttering. Oberinspektøren beholdt gjerne embetet til han døde, og forvalterembetene ble besatt av menn som tidligere hadde vært skriverkarler hos toppfunksjonærene. Dermed ble det funksjonærene selv og ikke greven som valgte ut etterkommerne. Det kunne utvikle seg et nært forhold mellom en skriverkarl og hans sjef. Skriverkarlene bodde hos sjefen, og noen ble til og med gift med døtre i huset.

Det var heller ikke uvanlig at funksjonærenes sønner fikk gode stillinger i grevskapsadministrasjonen. Når familiene på den måten fikk en lokal forankring, var det naturlig at de ble inngiftet i byens ledende kjøpmannsfamilier. Alt dette styrket grevskapets toppbyråkrati, slik at de to neste grevene fikk mindre innflytelse over personalpolitikken.

De samme grevene ble samtidig stilt overfor et stadig økende problem - økonomisk utroskap. Funksjonærene nøyde seg ikke lenger med sin lønn og sine bestikkelser. Fristelsen til å "låne" av grevens kasse ble for stor for mange. Grev Christian Conrad (den onde greve) som egentlig var en snill mann, lot i flere tilfelle nåde gå for rett og forsøkte å komme ondet til livs ved å øke lønningene, men underslagene fortsatte resten av grevskapstiden. Da greven selv ikke hadde styring på sin private økonomi slik at gjelden steg til uanede høyder, ble hans grevskap satt under administrasjon. En offentlig administrasjonskommisjon sørget da for at overskuddet i første omgang ble brukt til å betale renter og avdrag. Dessuten ble jernverket og sagbruket forpaktet bort til kjøpmann Abraham Bøckmann i Larvik fra 1776 til 1784. Bøckmann var svoger av oberinspektør Fabricius jr. Grevskapsadministrasjonen fortsatte som før.

Den siste greven, Frederik Ahlefeldt-Laurvig, var også en ødsel mann. Derfor ble grevskapet på nytt satt under administrasjon, men grev Frederik fortsatte å stifte gjeld slik at han til slutt måtte kvitte seg med det ene av sine to grevskaper (det andre lå på Langeland i Danmark).
I 1805 ble Larvik grevskap solgt til kongen for 920 000 riksdaler. Selv om kongen bare erstattet greven, og privilegier, forbud og påbud fortsatt stod ved lag, gikk grevskapet nå inn i en overgangsperiode. Det ble først styrt av amtmannen i et naboamt, fra 1813 av en egen amtmann med bopel i Larvik. Oberinspektørembetet ble nedlagt. I forbindelse med atskillelsen fra Danmark i 1814 ble kongen fratatt sin grevelige myndighet selv om han fremdeles hadde eiendomsretten.
Først i 1817 solgte kong Frederik 6. sine eiendommer i Larvik grevskap. Grevskapstiden var ugjenkallelig slutt. Formelt eksisterte grevskapet til 1821 da det ble slått sammen med nabogrevskapet i nord og kalt Jarlsberg og Laurvig Amt.

Teksten er fra boka "Byen mellom elvene" av Odd Bjerke.